Om "Kristendommen - den tiende landeplage"

Med Kristendommen den tiende landeplage kritiserer Arnulf Øverland kristendommen. Han sammenligner de kristne med barn og kristendommen med et 1900 år gammelt mørke. Men hvilke virkemidler har Øverland brukt for å få fram sine synspunkt?

For det første framstiller han de kristne som barn. Dette gjør han ved f.eks. å framstille prestene som såre, ømme, skrikende og jamrende hvis de ikke skulle få bestemme «Nationaltheatrets repertoar», ikke ulikt et skrikende barn som ikke får viljen sin. Et annet virkemiddel er logos. Han presenterer religionens historie og budskap meget enkelt og når vi får høre den kristne lære i sin korthet, virker den konstruert og komisk. Øverland viser oss den humoristiske siden. Dette er forøvrig et viktig virkemiddel i talen. Ironien er med på å underbygge budskapet.

I tillegg til dette bruker Øverland etos for å bygge opp sin egen troverdighet. Først bruker han nær halve talen på å håne kristendommen. Deretter henviser han til religionen som hans barnetro, som henholdsvis er banket inn i han med en kjepp; han kommer aldri til å glemme den. Dette gjør at vi ser på han som en «insider». Han kritiserer ikke religionen utenfra, men innenfra. Videre ramser han opp Fader Vår for så å la hver setning følges av en kommentar: Han slakter selve kjernen i Bibelen, bit for bit. Med dette argumenterer han for sine synspunkt.

Avslutningsvis sammenligner Øverland kristendommen med «den tiende landeplage». Elegant nok setter han religionen inn i sitt eget element; historien om slavene som ville rømme fra Egypt og landeplagene som fulgte med dette, billedliggjør hans meninger og får oss til å tenke ekstra godt etter neste gang vi har tenkt oss på julegudstjenesten i kirken.