Om "Kristendommen - den tiende landeplage"

Med Kristendommen den tiende landeplage kritiserer Arnulf Øverland kristendommen. Han sammenligner de kristne med barn og kristendommen med et 1900 år gammelt mørke. Men hvilke virkemidler har Øverland brukt for å få fram sine synspunkt?

For det første framstiller han de kristne som barn. Dette gjør han ved f.eks. å framstille prestene som såre, ømme, skrikende og jamrende hvis de ikke skulle få bestemme «Nationaltheatrets repertoar», ikke ulikt et skrikende barn som ikke får viljen sin. Et annet virkemiddel er logos. Han presenterer religionens historie og budskap meget enkelt og når vi får høre den kristne lære i sin korthet, virker den konstruert og komisk. Øverland viser oss den humoristiske siden. Dette er forøvrig et viktig virkemiddel i talen. Ironien er med på å underbygge budskapet.

I tillegg til dette bruker Øverland etos for å bygge opp sin egen troverdighet. Først bruker han nær halve talen på å håne kristendommen. Deretter henviser han til religionen som hans barnetro, som henholdsvis er banket inn i han med en kjepp; han kommer aldri til å glemme den. Dette gjør at vi ser på han som en «insider». Han kritiserer ikke religionen utenfra, men innenfra. Videre ramser han opp Fader Vår for så å la hver setning følges av en kommentar: Han slakter selve kjernen i Bibelen, bit for bit. Med dette argumenterer han for sine synspunkt.

Avslutningsvis sammenligner Øverland kristendommen med «den tiende landeplage». Elegant nok setter han religionen inn i sitt eget element; historien om slavene som ville rømme fra Egypt og landeplagene som fulgte med dette, billedliggjør hans meninger og får oss til å tenke ekstra godt etter neste gang vi har tenkt oss på julegudstjenesten i kirken.

Haugtussa av Arne Garborg

Oppg 1
Haugtussa byr på ei verd fylt av nissar, dvergar, tussar og troll, noko som med fyrste augeblikk kan virke framand på det moderne menneske. Er slike tekstar forelda eller kan vi framleis dra nytte av dei?

Vi lever i ei verd med høgt produksjonskrav og med dette blir kravet om å halde grepet om røyndomen stor. Med slike forventningar til menneske kan vi alle trenge ei lita røyndomsflukt. Eg trur eit kvart menneske har eit behov for å drøyme seg bort til ei anna verd der berre fantasien set stoppar for kva som kan skje og kva ein kan gjere. Vi lever trass i i ein tid fylt til ripa av science-fiction- og fantasylitteratur, Harry Potter og Ringenes Herre. Dette er eit prove på menneske si grense; kor mykje er vi villige til å lære før vi ikkje orkar meir? Kor mykje røyndom og problem klarer vi ta til oss før vi stengjer alt ute? Ein ting er allefall sikkert; nettbaserte, røyndomsflyktige spel som World of Warcraft er meir populære enn nokon gang. Med andre ord: vi vil ikkje sjå meir, vi har pakka sekkene og reist. Forhåpentlegvis er det ikkje lenge til vi landar igjen og da får vi berre krysse fingrane for at vi landar med beina først.

Om fordypningsoppgaven

Jeg er på god vei med fordypningsoppgaven. Jeg har bl.a. skrevet litt om Afghanistans historie, noe jeg mener er svært relevant for å kunne forstå hvilke omstendigheter menneskene i bøkene lever under. I tillegg til dette har jeg gjort rede for handlingen i begge bøkene og så smått begynt å se på hvordan kvinnene blir framstilt. Nå mangler jeg bare å lese ferdig begge bøkene før jeg kan skrive mer på oppgaven.

Når det gjelder problemstillingen har jeg kommet fram til at det i Bokhandleren i Kabul virker som om Åsne gir religionen og tradisjonen skylden for kvinneundertrykkelsen i landet, mens forfatteren av Der Gud gråter, Siba Shakib, mener at det er krigene som har skylden.

En liten oppdatering

Jeg ser meg nødt til å slette såkalte "irrelevante" innlegg som dikt, tanker 0m livet og kjærlighetserklæringer, da bloggen vil være en del av mitt vurderingsgrunnlag. Jeg er klar over at det er mange fans der ute som med dette vil miste en inspirasjonskilde, en tankevekker og ikke minst en god venn. Jeg vil gjerne takke alle støttespillere i denne tiden og håper vi møtes ved neste korsvei.

Δ i ΩG, Leiv

Endelig problemstilling

Hvordan blir kvinners stilling og kvinnesynet i Afghanistan beskrevet i Bokhandleren i Kabul av Åsne Seierstad og Der Gud gråter av Siba Shakib?

Karens jul

Teksten Karens jul er skrevet av Amalie Skram og ble utgitt i 1885 i Fra bønn og anfektelser og andre fortellinger. Dette er en fortelling som handler om en politimann som finner ei fattig jente og barnet hennes i et lite trehus på havna. Tragisk nok ender historien med at jenta og barnet fryser ihjel.

Amalie Skram ville med diktningen sin vise hvor forferdelig mennesker kunne ha det. "Onskab er for mig Nødvendigheder," sa hun. Karens jul tar for seg fattiges kår i Kristiania på 1800-tallet.

Denne teksten er i hovedsak naturalistisk, dette av flere grunner:
-Karens skjebne er bestemt av samfunnsforholdene, som er styrt av naturlovene. Hun kan ikke fritt gjøre noe med sin skjebne.
-Det er ingen direkte uttalt samfunnskritikkk.
-Fortellingen handler om fattiges kår i Kristiania, og ikke borgerskapets virkelighet.
-Dialogene er skrevet på dialekt for å gjøre fortellingen virkelighetsnær.
-Personenes karaktertrekk kommer fram gjennom det de sier og gjør og ikke det de tenker.

Fortellingen starter med å skildre kaia i Kristiania, altså er starten skildrende. Videre utvikler handlinga seg steg i steg; den er kronologisk. Klimakset i historien er når politiet møter Karen og vendepunktet er når han bestemmer seg for å la henne være i huset og drar sin vei. Avsluttninga er på sin side avrundende. Fortellinga er ferdig når det siste ordet er lest.

Synsvinkelen er derimot litt snedig. Fortelleren ser Karen gjennom politimannen. Jeg velger derfor å tro at synsvinkelen er autoral, men ikke refererende fordi vi til en viss grad kan se hva politiet tenker og føler.

Politimannen er hovedpersonen i Karens jul fordi det er han vi følger hele tiden, men allikevel er det Karen som er det viktige i historien. Politiet blir skildret både direkte og indirekte; karaktertrekkene hans blir framhevet ved hjelp av det han sier, gjør og tenker. Han prøver å gjøre jobben sin slik som han har lært han skal gjøre det, men har også et blødt hjerte. Vi blir vitne til at han smelter litt når han ser Karen og barnet hennes i det lille kalde trehuset. Politimannen er en sammensatt person med motstridende tanker, interesser, ønsker og motiv.

Hvis vi ser på om politiet er statisk eller dynamisk, vil jeg si at han er statisk. Han hadde riktignok en agenda da han gikk inn i trehuset og forandret mening etterhvert, men dette er ikke en så brå forandring at jeg vil kalle han dynamisk.

Personlig får jeg sympati for både Karen og politimannen. At man får sympati for en fattig jente som fryser ihjel med barnet sitt i armene sine er vel ikke akkurat noen overraskelse, men jeg får også medfølelse for politimannen. Han er satt til å gjøre et arbeid han ikke klarer å gjennomføre og kommer i en rollekonflikt.

Karen og politimannen står nærmest i kontrast til hverandre. Han er lovens lange arm og skal passe på at alle innretter seg etter lovene, mens hun er en av de han skal pågripe/kaste ut. Allikevel klarer de å nå igjennom til hverandre og røre hverandre.

Fortellinga er skrevet i en litt "grå" stil. Det er "gråmalte trehus", slaps, snø iform av et "gråhvitt, frynsete overtrekk" og lykter med en "branngul, skitten glans". Skildringene av naturen legger grunnlaget for stemninga i historien og er på en måte ganske så lik Karen.

Selv synes jeg Karens jul var en svært rørende fortelling. Den får en til å se fattigdom og elendighet fra en helt annen vinkel enn den vi vanligvis blir presentert. Vi vi får være vitne til at folk som i utgangspunktet er svært forskjellige kan røre hverandre. Dette temaet er på alle måter interessant, allmenngyldig og aktuelt!

Problemstilling

Hva er forskjellen på beskrivelsen av kvinnesynet i "Bokhandleren i Kabul" og "Der Gud gråter"?